Ved et veikryss.

Jeg står ved et veikryss. Jeg vet hvilken vei jeg vil gå, og jeg vet jeg vil møte mange bra mennesker lenger frem i veien. Men det er likevell utrolig trist, fordi ikke alle mine kjente og kjære skal gå samme vei som meg. Jeg har så lyst å bare dra de med meg, kidnappe de. Men jeg vet at det ikke går. Alle må gå sin egen vei, den som er rett for dem selv.

I morgen er aller siste skoledag i grunnskolen. Jeg får klump i halsen bare av å tenke på det. Jeg skal aldri gå i samme klasse med den herlige gjengen jeg har sett hver dag i stort sett 10 år. Aldri. Dette er det trygge, dette er det jeg er vandt til, og jeg vet min plass i klassen. Vi har ledd (masse), vi har kranglet, vi har diskutert, vi har støttet hverandre, og vi har alltid kunnet være oss selv (gal) og samtidig vite at vi blir akseptert som den personen i min klasse og gjeng. Jeg har nemlig vært så utrolig heldig å gått i en klasse hvor alle er åpenhjertige og snille mot hverandre, hvor vi respekterer hverandre fullt ut. Når jeg har vært så heldig så lenge, vil jeg være det igjen?

Noen er utrolige glade for at det er over, og at vi nå begynner på et nytt kapittel. Noe jeg er også. Men gleden er ikke 100%, heller 70% De resterende 30% av mine følelser er triste. Jeg elsker forandringer, men samtidig hater jeg dem. Jeg er splittet sånn sett. Jeg har alltid hatt et problem med å akseptere at livet går sin gang, og at minuttet som nettopp passerte, nå er fortid. Hvor ble årene av? De løper fra meg, jeg prøver å jage etter dem, få tak i dem igjen, men da løper de ennå raskere.

Og tro det eller ei, jeg kommer til å savne lærerne mine. Jeg kommer til å savne skolen, den er så koselig. Jeg kommer til å savne å være en del av skolen. Ungdomsskolen.

Det som er nesten værst, er at jeg vet at jeg kommer til å miste kontakten med mange av mine medelever. Jeg vil ikke. Medelevene mine, på godt og vondt. Vi har gjort så mye sammen, delt erfaringer og vokst opp sammen. Gjennom 10 år. Er det over nå? Kommer vi aldri til å møtes hver morgen med de vandte trøtte trynene våre mens vi anstrenger oss for å få ut et "hei"? Kommer vi aldri til å si hadet til hverandre mens vi haster ut døren for å komme raskest mulig hjem, for så å rope "snakkes i morgen"? Jeg vil ikke at det skal være over... (Nei, jeg lider ikke av depresjon, jeg er bare en veldig følelsesladet person med mange tanker)

Jeg vil ikke bli et bilde på en vegg, et bilde over tidligere elever.



Bilde av B klassen <3 Trykk på det.

JEG VIL HA....

.
.... THE SIMS 3! :D

Ah, endelig et nytt og forbedret sims spill på markedet! Er stor tilhenger av sims, og det er ikke få ganger jeg har endt opp med å sitte å spille det hele dagen, uten å merke at tiden går engang. Der er så sinnsykt avhengighetsskapende! Jeg spiller det mest i perioder, for når jeg først begynner å spille, spiller jeg til jeg er dritt lei. Men, det er og blir det perfekte spill for meg ;)




Andre spill, som sånne fæle krigerspill og kjørespill, er jeg ikke noe fan av. Er skikkelig dårlig til sånt, blir bare stressa og redd (haha). Nei, liker spill som har som konsept at man "bygger opp" ting. Sims er bare helt peeeeeerfekto!

Dette får meg til å pisse i buksene!:

¨

Hvem er det som liker sånt?! Kjenner gutter som sitter døgner rundt å "gamer" sånne idiotiske krigsspill. Waste of time! Spill heller The Sims, da bruker du tida på noe fornuftig! :D Hihi.

Australia

.
Om eksakt 14 dager, eller 2 uker om du vil, reiser jeg til Ausralia. Jeg reiser helt alene, uten å kjenne noen på språkreise, for å bo i en vertsfamilie i en måned. Dette er hva jeg vil kalle å leve livet. Ønsket om å gjøre noe helt utenom det vanlige, ta en sjanse og bare hoppe i det, røsket tak i meg for ca. et år siden nå. Og dette sterke ønsket om å gjøre noe helt sykt (i mine øyne vertfall) resulterte til slutt i at jeg bestile meg en språkreise til Cairns i Australia.

Så om 14 dager drar jeg altså hit:



For å gjøre blandt annet dette...,



...dette,



Og kanskje dette...?



Og så kan man jo ikke dra til Australia uten å ta seg turen innom denne fantastiske byen:



Gleder meg sykt mye til denne reisen. Blir en "once in a lifetime opportunity", som jeg har planer om å leve fullt ut. Blir nesten misunnelig på meg selv her jeg sitter. Jeg er sikker på at det blir en lærerik tur stappfull av nye opplevelser. Og jeg skal jo selvfølgelig prøve å blogge så mye om de som mulig mens jeg er der nede.

Vell, nå kjenner jeg oppvasken kalle på meg (aldri hendt før, for å si det sånn). Snakkes <3

Sometimes a moment in time is so perfect it only lasts for a split second--sometimes it lasts forever.

.








Et bilde sier mer enn tusen ord... Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne leve i slike bilder.

Life as a bitter lonely teenager

I dag skulka jeg skolen. Hadde rett og slett ikke krefter til å dra meg opp av senga for å dra til skolen i 2 timer for å pusse vegger.

Pusse vegger?, spør du. Vell, det er stort sett hva vi gjør den siste uka før skoleslutt. Denne herlige tradisjonen har vi måttet gjennomføre helt siden vi begynte på ungdomsskolen. Vi får utdelt hver vår lille bit med pussepapir og blir beordret rundt for å drive å pusse på alle steder hvor medelever som mangler et sted mellom 100-200 hjerneceller har prestert å skrive på veggene. Det er ikke barebare for alle å legge fra seg barnehage-vaner. En dag, sier jeg dere, en dag noen år fram i tid, er jeg sikker på at all denne pussingen har ført til huller i veggene.

Menmen, nok om dette spennende temaet.

Helt siden natta til fredagen har jeg blitt etterlatt alene hjemme. Mine reiselystne foreldre bestemte seg plutselig for å dra på en liten tur til Oslo i en uke. Noe jeg ble informert om få dager før. En av flere av deres irriterende egenskaper. Panikken slo inn, og forferdelige tanker som oppvask, mat, rydding, skyss osv ville ikke slippe tak. Bare problemer og styr. Det faktum at jeg snart må takle slike problemer hver dag framover snart, i og med at jeg flytter hjemmefra for å bo i Tromsø, han jeg ikke fått tid til å dvelse så mye ved ennå. Men panikken kommer nok snart ovenfor dette også, skal du se. Men, jeg har tatt denne sjebnen med storm, og overlevd halve uken med glans. (Sett bort ifra at oppvasken har underlige likheter med et fjell og at all maten jeg har spist til nå faller innenfor kategorien "pizza". Men dette er jo bare detaljer...)

Til sist, dagens anbefaling! Det er ikke den nyste av de nye foundationene, shampooene eller skoene, neida, dette er en fantastisk revolusjonerende velsmakende leskedrikk! Selvfølgelig kan jeg ikke snakke om noe annet enn *trommevirvel*: BIOLA!!




Kjente jeg fikk oversvømmelse av vann i munnen min nå. Mmmmm....

Bygdefest og annet tull.

Jeg bor på en liten plass. Å bo på små plasser, innbærer mye negativt. "Alle kjenner alle", rykter, og alt det der. De fleste kjenner vell til dette vil jeg tro?

Uansett. Her, hvor jeg bor, har vi i tillegg bygdefester. På disse bygdefestene ligger alltid disse negative sidene å ulmer og bare venter på at noen skal drite seg ut. For de som ikke vet hva en bygdefest er, kan jeg jo si at det er en offentlig fest hvor fyllakåte ungdommer møtes for å gjøre mye dumme ting, og se hverandre gjøre disse dumme tingene. Det er alltid en fryd å oppdatere hverandre om alt som skjedde dagen derpå.

I går var jeg på en slik bygdefest. Klar for å observere dagens inkompetente ungdommer drikke til de stuper. Selv har jeg aldri drukket så mye at jeg "stuper", bare nok til at jeg blir i "godlune". Jeg har alltid hatt en viss kontroll over meg selv, har aldri dummet meg sånn skikkelig ut. Men i går, mistet jeg denne dyrebare kontrollen. Skal man overleve i sosiale sammenhenger her med stoltheten i behold, trenger man denne kontrollen. Men i går glapp den, og jeg ble et medlem av dumme-seg-sånn-ut-at-du-bare-vil-grave-deg-ned-dagen-etterpå. Jeg vil ikke gå nærmere inn på hva som skjedde, det var egentlig et helt sammensurium av ting.

OBS! Fare for overdrivelser pga. overreagering og ungdomshormoner!

Men gjort er gjort, og jeg har lært. Det er viktig å ikke gå rundt å dvele ved disse tingene, det blir man bare gal av. Man vil alltid falle på en smell fra tid til annen, og det er viktig å kunne rise and learn. Heldigvis er det ikke lenge igjen til jeg flytter vekk herfra, og mot sivilasjon. Æ gledeee mæ :D


















Her har du en herlig liten gjeng som betyr mye for meg! Jeg er personen mest til høyre for deg, i lyseblått, om du ikke visste det ;)

Mitt første blogginlegg :)

Heihei :) Da var det tid før meg å lage meg en blogg for første gang. Jeg har i mange år kun lest andres blogger. Men jeg fant ut at jeg også ville teste ut denne blogg greia som alle driver med. For det første fordi det blir å skje mye spennende i livet mitt framover, og for det andre fordi det hadde vært koselig å kunne se tilbake på alt som skjedde i livet mitt som ungdom. Og det er jo ikke så rent lite, akkurat.

Kanskje jeg burde fortelle litt om meg selv. Navnet er Ingvild og alderen er så mye som 16 år. Jeg er bosatt godt oppe i Nord-Norge, midt i kulda. Hadde ikke hatt noe imot å bo i liitt varmere strøk, men det blir vell tiden for det senere i livet. Jeg har infunnet meg min sjebne som hardbarska nordlenning. Ellers kan det vell nevnes at jeg på fritiden liker å gjøre stort sett hva enhver tenåring på min alder liker; være med venner, ha det morsomt, surfe litt på nettet, og alt det der. Jeg liker også å danse, noe jeg har holdt på med i flerfoldige år nå. I tillegg til å fylle tiden med alt som er nevnt, så jobber jeg. Jeg var så heldig å få meg jobb på Cubus som femtenåring, og jeg har nå jobbet der i ett år. Trives kjempegodt! :D

Denne bloggen er i utgangspunktet lagd for å underholde kjente og kjære som er interessert i å vite hvordan det går med meg. Men hvis noen andre, mot formodning, ha lyst å lese den, er jo selvfølgelig det helt greit. Men jeg har ingen planer om å bli en kjendisblogger eller noe.

Jeg har valgt å skrive min blogg på bokmål, selv om dialekt kanskje hadde føltes mer "ekte". Men jeg synes på en måte at bokmål er mer ryddig (?).

Sånn, da vet dere en liten brøkdel om meg og hvorfor jeg vil blogge. Bilde får jeg slenge inn senere;)